Fra 1941 til 1991 var Litauen under sovjetisk herredømme.  Landet og folket er fremdeles kraftig preget av denne lange okkupasjonen.  Betegnende nok har det litauiske flagget i dag samme farger som det gamle fra mellomkrigstiden, men størrelsen er det samme som det sovjetiske (1:2), ikke som det fra Smetona-tiden (2:3).  Fra ca. 1922 til 2. verdenskrig var Litauen en selvstendig republikk med nær økonomisk tilknytning til nabolandet Tyskland.  På samme måte som Norge har Litauen sin storhetstid i middelalderen.  På 1400-tallet strakte Litauen seg fra Svartehavet til Østersjøen og var på et tidspunkt faktisk Europas største land.  De siste 50 årene fikk litauerne minimal undervisning om egen historie, og er derfor lite kjent med eget folk og kultur.  Først siden midten på 1990-tallet får dagens unge denne kunnskapen i skolen.
Sett Verden sett under ett så er Litauen økonomisk et meget gjennomsnittlig land. Det er jo Norge som er ekstremt rikt.

I dag er særlig unge litauere opptatt av å finne sin egen identitet.  Mange ungdommer diskuterer hva som skiller litauerne fra andre folk.  Min mening er at de kanskje ikke er så ulike andre.  Men enkelte ting er det.

Språket tilhører sammen med latvisk den baltiske språkgruppe som er i nær slekt med den slaviske språkgruppen.  Litauerne tar mer vare på sitt språk enn hva nordmenn gjør.  Med en gang et utenlandsk ord dukker opp i språket blir det gitt litauisk utforming. ("Pampers" heter derfor "tørrbukse".)  Likevel er det nesten ingen litauere som behersker språket noenlunde korrekt. Årsaken er at språkpleien lå helt nede i sovjettiden.  Det er dessuten ett skrivespråk og et talespråk. Det er ikke tillatt å skrive litauisk slik man taler det.  Journalister må forholde seg til språkpolitiet. Skriver man feil kan man få bot.  Hvis du som utlending har lært deg noen fraser på litauisk får du raskt høre om alle russerne som har vært i Litauen i mange tiår uten å ha lært seg ett eneste ord litauisk. 

De fleste litauere regner seg som katolikker, men det er ikke flere personlige kristne i Litauen enn i Norge.  Nasjonalretten er potetball som de fleste litauere tror bare finnes i Litauen, mens nasjonaldrikken er pilsnerøl.  Kjønnslig sett er unge kvinner meget feminine og mer opptatt av å gjøre seg bemerket hos unge menn.  Det er nok ikke bare fordi kvinneoverskuddet er meget stort, men vel så mye fordi det økonomisk sett er vanskelig å leve alene med bare en inntekt.  Dessuten diskrimineres kvinner både av egne søstre og av menn.  Skal man klage på noe nytter det ofte ikke for en kvinne å gjøre det, men gjør mannen i huset det blir tonen en annen.

Litauen er et ganske flatt, men meget vakkert land og egner seg godt til landbruk.  Landbruket i form av de eks-sovjetiske kollektivbrukene ble dessverre lagt ned ved inngangen til 1990-tallet, men ca. 20-25 % av landets innbyggere livnærer seg fra småbruk med en månedsinntekt på noen hundrelapper i måneden.  Som turistmål har det svært mye å gi - særlig for nordmenn, fordi det Norge mangler, det finner du i Litauen: sletter, arkitektur, historie under endring samt rene, milelange sandstrender. 

Industrien er omfattende. Den kjemiske er blant den største; billedrør leveres til verdens største tv-produsenter, mens mange norske familier har kjøleskap produsert i Litauen.  Lettindustrien leverer klær til de fleste skandinaviske tekstilkjeder.  Møbelindustrien i hele Nord-Europa får sine produkter laget i Litauen.  Litauen er ikke rimeligere enn Kina, Thailand eller Indonesia, men har langt høyere kvalitet.  En gjennomsnittslønning i Litauen er ca. 2500 kroner i måneden.  Kunnskapsnivået er godt.  I hovedstaden Vilnius er snittlønna minst dobbelt så høy, men etter hvert er det mange litauere som tjener både 20, 30 og 40.000 kroner i måneden.  Svært mange unge ønsker å reise til utlandet for å jobbe et år eller to, men de fleste har til hensikt å vende tilbake til hjemlandet.

Butikkene og næringslivet er det som har endret seg mest i Litauen siden friheten i 1991.  Matvaretilbudet er langt større enn i Norge, prisene på matvarer ligger på en tredjedel til halvparten av norske priser. Bensinen koster 6,25 kroner pr. liter.  Strømmen koster 40 øre for kilowatten.  Klær kjøpes av de fleste på torg eller i bruktbutikker, men i de største byene finnes det også store kjøpesentra.  Det største supermarkedet i Nord-Europa ligger i Vilnius.  Her finner man også det største utendørsmarkedet i Europa.  

Politisk sett har integreringen i den europeiske unionen overkjørt de fleste andre saker.  De politiske partiene er meget like hverandre, og derfor er det ikke uvanlig at en parlamentariker går fra ett parti til et annet.  Mange politikere har vært medlem av tre eller fire partier i løpet av omtrent like mange år.  EU gir Litauen håp om politisk stabilitet, sikkerhetspolitisk trygghet og økt økonomisk vekst.  Litauerne er fremdeles redde for at russerne skal komme tilbake.  Man frykter at et Litauen utenfor EU, selv om det er med i Nato, ikke gir den samme tryggheten.

Kriminaliteten er høy særlig i provinsbyene Kaunas, Šiauliai og Panevezys.  I Vilnius som er den eneste byen som har fått økonomisk vekst er det tryggere å bo.  Mange bander oppsto i tidligere idrettsmiljøer som gikk til grunne ved fallet av Sovjetunionen.  Mange bander sies å ha nær kontakt med både politi og politikere. Likevel er Litauen et trygt land å bo i for folk flest.  Nordmenn som har bodd i Oslo føler seg like trygge i Vilnius som i den norske hovedstaden.

Kulturen er langt større i fokus i Norge.  Folk går oftere på teater, i opera og på kino enn i Norge.  Alle byer har et kulturhus som brukes flittig. Særlig sangkorene står sterkt, og de turnerer ofte rundt i Europa.  Litauerne viser mer oppriktig interesse og ære for sine utenlandske gjester enn hva man med skam må melde om hva som er tilfelle i Norge. Folk flest er ganske overtroiske.  Mange forholder seg til horoskoper og kjerringråd.  Det er ganske betegnende at dagens president rådførte seg med en georgisk sannsigerske da han ansatte sine rådgivere.  Folk leser mye, er godt opplyst og mange har norsk litteratur i sine bokhyller. En av de mest kjente nordmenn i Litauen er Hans-Wilhelm Steinfelt, kjent for sin medieinnsats under frigjøringen i 1991.

Aviser kjøper folk stort sett i helgene. Man ser heller på TV som stort sett er reklamefinansiert.  Utenlandske filmer døbbes og med en og samme stemme gjennom en hel spillefilm!  Men det er ingen kringkastingsavgift i Litauen.  Folk skriver sender sjelden post til hverandre, i stedet ringer de.  Har de noe som skal leveres reiser de heller til mottakeren med det. Tusenvis av timer brukes på offentlige kontorer for å levere skjema som ellers burde vært sendt med posten.  Men folk tror, antakelig med rette, at en mottaker på et offentlig kontor ville kastet dokumentet om det hadde blitt postet dit.  Det må leveres i hånda!  Slik er det bare.  På postkontoret går man stort sett for å betale kommunale avgifter og heve pensjonen. Men det litauiske postvesenet er i virkeligheten fullt oppegående.  Folk flest, også på landet, har mobiltelefoner. 

Litauen har vært og er fremdeles et klassesamfunn.  I sovjetiske skjema måtte man sammen med øvrige personlige data fylle ut hvilken utdanning man hadde tatt, selv om man bare skulle gifte seg, innlegges til en operasjon eller ta førerkort.  Samfunnet ser ned på tidligere straffedømte, og folk flest er meget skeptiske til sigøynere, polakker, jøder og folk med annen hudfarge.  En tidligere straffedømt kan ikke innvelges i parlamentet.
Det er mange byråkrater i Litauen.  Ofte bruker man masse tid på å fylle ut intetsigende informasjon som ingen trenger.  Det er ikke sjelden at funksjonærer etter eget hode "retter" utfylt informasjon med korrekturlakk.  I Norge ville man kanskje kalt slikt for dokumentfalsk.  Mange har problemer med å sette ord ned på papiret.  En enkel fullmakt er det få litauere som klarer å forfatte.  Derfor finnes det private skriverkontorer (notarius publicus-kontorer) rundt omkring i landet som forfatter fullmakter, kontrakter og sørger for at viktige dokumenter blir ordnet på riktig måte. 

En mulig rest av frykten mange følte under den lange sovjetiske okkupasjonen er at mange litauere kan si «ja» når de egentlig mener «nei».  Det kan være fordi de kanskje er usikre, ikke vil være uhøflige eller ikke helt vet hvordan de skal få sagt det de egentlig mener.  Derfor kan det være lurt å forsikre seg om at man er helt enige i en sak.  

I trafikken er folk flest er redde for å gå over gatene selv om du stopper.  Her kan du ofte se eldre kvinner, selv med stav, som løper over fotgjengerfeltene. Barn står ofte usikret mellom forsetene og få bryr seg om sikkerhetsbeltet. Omkring hver 13. bilfører er i følge trafikkpolitiet påvirket av alkohol, men likevel er det ingen rutinemessige alkoholkontroller. Det er omkring fire ganger så mange drepte i trafikken i Litauen i forhold til i Norge biltettheten tatt med i betraktning.  Folk flest har gode og moderne biler, noe som skyldes at verkstedene kjøper totalskadde biler fra Vest-Europa som repareres, gjøres som nye og på den måten resirkuleres.  Obligatorisk ansvarsforsikring ble nylig innført, men gjelder kun innenlands.  Det er ingen årsavgift.

Mange av disse ulikhetene skyldes den lange sovjetiske okkupasjonen som hindret folk i å ta kontakt med utlendinger både innen- og utenfor egne grenser.  Med tiden vil de forsvinne.  Unge litauere i dag har stort sett de samme oppvekstvilkår som unge nordmenn.

Litauen et mulighetenes land.  Nesten alt er mulig, bare man har gode nok kontakter. Det er umulig å følge alle lover og regler ettersom mange er motstridende eller av andre grunner ikke følges av folket. På denne måten kunne en amerikansk statsborger bli Litauens president i 1998 selv om han etter manges mening ikke oppfylte grunnlovens krav om tre års sammenhengende botid i Litauen. Seieren i presidentvalget i 2003 ble høyst trolig kjøpt ved hjelp av russiske penger av krefter som ønsker at Litauen skal forholde seg mer til Russland enn Vest-Europa. Mens litauerne på landet foretrekker "gamle dager", hilser byfolk EU-medlemskapet velkommen den 1. mai 2004.  To tredjedeler av litauerne bor i byene!

(c) Jan S. Krogh, Vilnius 2004